Når sannheten om CO₂, vindturbiner og det grønne skiftet kommer frem kollapser ondskapen

Når sannheten om CO₂, vindturbiner og det grønne skiftet kommer frem i lyset sammen med de grusomste konsekvenser for natur og mennesker. Da kollapser raskt de som står bak dette narrativet som handlet mer om makt, kontroll og penger, enn et ekte engasjement for natur og menneskeliv.

Når løgnen blir mektig, blir sannheten revolusjonær (George Orwell)

Vi menneskene er enige om det viktigste rundt natur og miljø. Vi ønsker ikke kloakk i drikkevann og badevann. Vi vil ha rene fjorder og rent hav. Vi vil ha ren natur, både nær og fjern. Vi vil ha ren luft å puste i. Ingen ønsker kjemikalier inn i kroppen da dette gjør oss syke.

Tenk om det ikke er du som er gal – men virkeligheten du har blitt fortalt om.

I et system der alt er snudd på hodet, må vi snu oss selv rett igjen.

Vi har blitt matet med forestillingen om at CO₂ er klodens største trussel. At vi må ofre alt – fra natur, helse og økonomi til demokratisk selvråderett – for å redde verden fra denne usynlige gassen som vi alle puster ut, og som plantene elsker.

Vi ble lært opp til å frykte det mest naturlige i verden. Og mens vi har kildesortert, byttet til elbil og akseptert skyhøye strømpriser, har noen blitt ufattelig rike på klimaangst.

Hvem tjener på denne “grønne” politikken?

Banker og fond har skapt et nytt spekulativt marked: karbonkvoter og ESG-indekser.
EU og FN har brukt CO₂-fortellingen til å innføre lover og direktiver som undergraver nasjonal selvråderett.
Politikerne har fått makt til å regulere, skattelegge og sensurere – i klimaets navn.
Mediehus og akademikere som støtter narrativet, mottar rause subsidier.
Industrielle aktører får milliarder i støtte til “fornybare” løsninger som i realiteten er alt annet enn grønne.

Dette er ikke bærekraft. Det er maktpolitikk – kamuflert som miljøvern.

Vindturbinenes sanne ansikt

En av de tydeligste symbolene på dette bedraget er vindkraft – både til lands og til havs. Presentert som redningen for klimaet, men i virkeligheten en katastrofe for både natur, mennesker og økonomi.

Her er hva de ikke forteller deg:

Vindturbinene drives og produseres med olje. Ja – selve produksjonen av turbinblader, tårn og fundamenter er ekstremt ressurskrevende og fossilavhengig.
Store naturinngrep: Fjell må sprenges. Skoger må ryddes. Veier må bygges inn i urørt natur for å frakte enorme deler.
Fugledød: Rovfugler, trekkfugler og sjeldne arter drepes av rotorblader i tusentall hvert år.
Menneskelig helse: Den konstante lavfrekvente lyden og de blinkende lysene fra turbinene gir søvnproblemer, stress og psykiske plager hos mennesker som bor i nærheten.
Ødelagt landskap: Der det før var åpne horisonter av hav eller fjell, står nå industrielle metallkropper og roterer. Dette er visuell forurensning – og det gjør noe med menneskesjelen.
Havvind er enda verre: Det ødelegger gyteplasser for fisk, skaper undervannsstøy og innebærer kabler og inngrep som rammer hele økosystemer – for alltid.

Likevel fortsetter utbyggingen. Hvorfor?

Svaret er: Penger og politikk.

Statkraft og Equinor får gigantiske subsidier.
Kommuner lokkes med inntekter, men sitter igjen med ødelagt natur og tapt turistnæring.
EU krever “grønn” kraftproduksjon som en del av det famøse “Green Deal”-programmet, som Norge er underlagt via EØS.

CO₂-myten og det kollapsende systemet

Hva skjer når folk forstår at CO₂ ikke styrer klimaet på den måten vi er blitt fortalt?

Klimaet har alltid variert – med eller uten menneskelig påvirkning.
Solen, havstrømmer, skyer, vulkaner og jordens akse har langt større effekt enn litt mer CO₂ i atmosfæren.
Historisk har vi hatt både varmere og kaldere perioder – uten fossil energi.

Når denne sannheten får feste seg, faller hele narrativet.

FN og IPCC mister sin autoritet.
Banker og selskaper avsløres som spekulanter i angst.
Politikere og media mister tillit – for alltid.
EUs klimapolitikk mister grunnlaget – og da mister også EØS-avtalen sin legitimitet.

Tiden for oppvåkning er nå

Du kan ikke si at du bryr deg om naturen, og samtidig støtte vindturbiner.

Du kan ikke si at du vil ha frihet, og samtidig akseptere sensur og klimadiktater.

Du kan ikke si du elsker barna dine, og samtidig støtte et system som gjør dem fattige, redde og maktesløse.

Det er på tide å si NEI.

NEI til CO₂-hysteriet.

NEI til vindturbiner i fjell og fjorder.

NEI til EØS og overnasjonale direktiver som fratar oss selvstyre og sunn fornuft.

NEI til å tro på narrativer som åpenbart ikke stemmer.

Og viktigst:

JA til frihet.

JA til sannhet.

JA til naturens egenverdi.

JA til økonomisk og energetisk selvstendighet.

JA til horisonten – ren, stille og naturlig.

Mentora.no jobber for å vekke mennesker til sin egen kraft og visdom. Vi tror på opplysning, helhet og ærlig endring – og at det aldri er for sent å snu.

Del gjerne denne artikkelen. Vær ikke redd for å stille spørsmål.

Det er ikke du som er gal – det er narrativet som er det.

«Når løgnen er mektig, blir sannheten revolusjonær.»

– George Orwell

Når CO₂-myten sprekker – klimakorthuset av makt og profitt i fritt fall

La oss se litt nærmere på naturlige klimaendringer vs. CO₂-myten

Klimahistorien viser at klimaet alltid har variert, lenge før menneskelige CO₂-utslipp ble et tema. Perioder som middelalderens varmeperiode og «Den lille istid» er eksempler på naturlige klimaendringer.

Forskning indikerer at dagens oppvarming ikke er uten historisk sidestykke. Faktisk skjedde den raskeste observerte temperaturstigningen i moderne tid allerede i perioden 1694–1733 – omtrent 4,3°C per århundre, langt høyere enn den ~1°C oppvarmingen vi har sett det siste århundret . NASA-forskeren James Hansen påpekte at netto global oppvarming fra 1890-tallet til 1990-tallet bare var ca. 0,5°C etter justering for urbane varmeøyer, hvorav omtrent halvparten skjedde før 1950 da våre utslipp var minimale .

Med andre ord kan knapt 0,25°C av oppvarmingen etter 1950 tilskrives oss, hvis vi legger FNs klimapanel (IPCC) sine egne påstander til grunn . Dette harmonerer med at vær og ekstremvær vi ser i dag har hendt før i historien, uten moderne utslipp .

Hva styrer klimaet, om ikke CO₂? Kritiske forskere peker på solen, kosmisk stråling, havstrømmer (f.eks. El Niño/La Niña) og andre naturlige sykluser som de viktigste klimadrivere.

Solaktiviteten har variert betydelig over tid og korrelerer ofte med temperaturendringer på jorden. Likevel har IPCC valgt å nærmest utelukke slike faktorer: Solen er i IPCC-rapporter redusert til en “marginal klimadriver” på 7% av oppvarmingen . IPCCs mandat er nemlig begrenset til menneskeskapte endringer – naturlige klimaendringer nevnes ikke engang i mandatet .

Dette gjør at naturlige variasjoner konsekvent blir bagatellisert eller satt til null i IPCCs analyser . For eksempel villedes lesere av IPCCs 2014-rapport til å tro at naturen ikke bidro noe til oppvarming 1951–2010 . Det er derfor ikke overraskende at FNs klimamodeller bommer; de klarte ikke forutse den “pausen” i global oppvarming som inntraff rundt 1998–2015 .

I realiteten observerer man ofte at temperaturen stiger før CO₂-nivået øker, ikke omvendt, slik en publisert studie av Humlum m.fl. (2013) viste . Denne empirien utfordrer den etablerte CO₂-hypotesen.

EUs og FNs klimapolitikk på vaklende grunnlag

Dagens klimapolitikk – anført av EU og FN – bygger nærmest utelukkende på CO₂-narrativet. Politikerne har tatt for gitt IPCCs konklusjon om at menneskeskapt CO₂ styrer klimaet, til tross for at klimaet alltid har endret seg av naturlige årsaker.

Dermed har man satt i verk omfattende og dyre tiltak: EU har presset gjennom strenge fornybardirektiver, klimakvoter (ETS-karbonmarkedet) og en rekke grønne skatter og avgifter i CO₂-hysteriets navn. Norge har lojalt fulgt etter. Resultatet merker folk flest på lommeboken – alt fra drivstoffpriser til strømregninger bakes inn med “klimakostnader”.

Men hva om premisset er feil? Om det viser seg at CO₂-effekten er sterkt overdrevet og at naturlige sykluser står bak det meste av klimavariasjonene vi ser, da faller grunnlaget bort for hele denne politikken. FN’s klimapanel og byråkratene i Brussel har satset all sin troverdighet på én forklaring. Som klimaaktivister selv advarer: «Klimakrisen» utropes til kode rød for menneskeheten uten solid dekning i faglitteraturen.

Når folk flest oppdager at CO₂ ikke er “klimastyringen” vi ble fortalt, vil det politiske korthuset vakle. IPCCs autoritet vil fordunste over natten, siden panelet valgte å ignorere solen og andre naturlige drivkrefter . Vi står da igjen med massive klimaplaner og reguleringer som mangler vitenskapelig legitimitet. EU-byråkratenes direktiver om energieffektivisering og utslippskutt, utformet under premisset om en akutt menneskeskapt krise, vil fremstå som feilmedisinering av et symptom, ikke årsak. For å bruke et bilde: Man har satt samfunnet på en streng slankediett for å kurere “feber”, mens feberen egentlig skyldtes naturlige svingninger.

Konsekvensene av et slikt vitenskapelig paradigmeskifte kan bli dramatiske for klimaetablissementet. FNs klimakonvensjon og Paris-avtalen – selve rammeverket for global klimapolitikk – hviler på antakelsen om at kutt i menneskelige utslipp må til for å begrense farlig oppvarming. Om det viser seg at dagens endringer hovedsakelig drives av naturen selv, faller begrunnelsen for hele avtaleverket bort. Da må også sannsynligvis tusenvis av sider med klimarapporter skrives om, og klimatoppmøtene i FN-regi vil miste sin mening og prestisje. Kort sagt: Klimapolitikken slik vi kjenner den i dag, vil stå fullstendig uten troverdighet.

Makt, penger og profitt bak “det grønne skiftet”

Den grønne klimapolitikken har ikke bare handlet om miljø – den har også handlet om penger. Store penger. Et helt “klimaindustrielt kompleks” har vokst frem det siste tiåret, bestående av banker, investeringsfond, kvotemeglere og selskaper som lever av klimatiltak. Globalt har karbonmarkedene og -skattene eksplodert: I 2023 alene nådde inntektene fra karbonprising rekordhøye $104 milliarder . EU’s kvotehandelssystem (ETS) har gjort utslipp til en vare – en vare som både finansfolk og svindlere har visst å utnytte. Et grotesk eksempel er avsløringen av en internasjonal kvotesvindel på hele €5 milliarder, der kriminelle stjal momspenger ved fiktiv kvotehandel . Også i Norge ble en bande dømt for å ha solgt klimakvoter for 550 millioner kroner uten å betale moms – omtalt som en av de største svindelsakene i nyere norsk historie .

I mange tilfeller har klimakvoter og “grønne investeringer” vist seg å være et ymse spleiselag mellom idealisme og grådighet. FN’s Clean Development Mechanism (CDM), som skulle la rike land kjøpe utslippskutt i u-land, ble rammet av avsløringer. En rekke kvoteprosjekter ga ingen reelle utslippskutt, og flere førte til helt uakseptable miljøødeleggelser lokalt . Frederic Hauge i miljøstiftelsen Bellona kalte praksisen “global svindel satt i system” – kreativ bokføring gjorde at aktørene kunne lyve på seg klimakutt uten risiko for å bli tatt . Kvoteindustrien, innført under Kyoto-avtalen, ble altså en lekestue for profitører hvor miljøet ofte kom tapende ut .

Samtidig har finanssektoren og næringslivet kastet seg på den lukrative ESG- og “netto null”-bølgen. ESG-fond (investering i miljø, sosialt ansvar og selskapsstyring) forvalter i dag billioner av kroner. Et eksempel er tidligere USAs visepresident Al Gore, som gjennom sitt fond Generation Investment Management har bygget opp $30 milliarder i forvaltningskapital innen «bærekraftige investeringer» . Strategien? Investere tungt i fornybar energi og karbonkutt – de samme tiltakene Gore prediker politisk. Faktisk har Gore åpent støttet reguleringer som gjør fossil energi dyrere samtidig som hans fond eier store deler av Europas fornybarpark . Den berømte investoren Warren Buffett – ingen radikal grønn aktivist – innrømmet at “den eneste grunnen” til å bygge vindparker er de massive subsidiene: “Vi får skattekreditter hvis vi bygger mye vindkraft. Det er den eneste årsaken til å bygge dem. De er ikke lønnsomme uten subsidie.” . Med andre ord: Uten statlige støtteordninger og klimareguleringer hadde ikke disse «grønne» investeringene gitt mening. Det grønne skiftet har gjort enkelte svært rike – fra karbonkredithandlere og klimakonsulenter til fond som selger grønn profil til høye honorarer. Når CO₂-narrativet kollapser, vil mange av disse aktørene bli stående i et ublidt lys. Banker og investorer som har profittert på klimafrykt risikerer å bli avslørt som medspillere i århundrets kanskje største bedrag.

Fortielsen av kritiske stemmer i klimaetablissementet

Hvordan kunne en ensidig CO₂-fortelling dominere så fullstendig? Mye skyldes en bevisst nedtoning og knebling av kritiske røster. Skeptiske forskere og eksperter som utfordret klimadogmet har ofte blitt møtt med stillhet eller direkte motarbeidelse. Det finnes eksempler på forskere som har fått karrieren ødelagt for å ytre seg. Et illustrerende tilfelle er britiske David Bellamy – en folkekjær botaniker og TV-personlighet – som ble frosset ut av BBC og “cancellert” etter at han i 2004 våget å kalle menneskeskapt global oppvarming for “poppycock” (tullprat). Bellamy forteller at han ble shunnet av kolleger og mistet alle sine TV-oppdrag; hans lange karriere ble brått avsluttet på grunn av klimasynet . Enda nærmere knyttet til vitenskapen er historien om Dr. Hal Lewis, en fysikkprofessor som i 2010 beskrev klimahysteriet som “en svindel” da han trakk seg fra det amerikanske fysikkforbundet i protest .

Også i Norge har vi hatt episoder der klimadissens møtes med hard hånd. I 2003 publiserte nettavisen forskning.no en grundig artikkel om den såkalte “hockeykølle-grafen” – en kontroversiell klimakurve. Responsen fra deler av klimamiljøet ble så fiendtlig at det utviklet seg til ren personlig hets av journalisten som skrev saken. Ifølge et vitnesbyrd ble journalisten utsatt for så kraftig mobbing fra profilerte klimaforskere at hun endte opp sykmeldt, sa opp jobben og lovet å aldri mer skrive om klima . Kritiske forskere som stilte seg utenfor IPCC-ortodoksien, har også opplevd å bli fryst ut av akademia eller vente med å ytre seg til de er blitt pensjonister, for å unngå represalier . En rekke slike eksempler har skapt en “kjøleeffekt” i forskningsmiljøene, der få tør gå imot konsensus av frykt for å miste bevilgninger eller anseelse .

Mediene har på sin side i stor grad fulgt samme linje. I Norge i dag er klimaskeptiske journalister en sjeldenhet – mange medier logrer heller for budskapet til Cicero (statens klimaforskningsinstitutt) og gjentar ukritisk de mest dramatiske spådommene. Om en avis en sjelden gang intervjuer en solforsker som påpeker solas rolle for klima, så blir mesteparten av utsagnene klippet bort, og artikkelen blir gjerne etterfulgt av en “hale” der klimaindustriens representanter (ofte de samme få ekspertene) får bagatellisere funnene. Denne redaksjonelle skjevheten gjør at publikum sjelden får høre alternative perspektiver. Sosiale medier har også sensurert klimadebatt: Inntil nylig ble innlegg som avviker fra IPCCs linje ofte merket som feilinformasjon eller nedprioritert i feedene. Summen av dette er at befolkningen i stor grad kun har fått servert én side av saken. Når det nå viser seg at kritikerne kanskje hadde viktige poenger, kan tilliten til både media og forskning få seg en alvorlig knekk.

Klima for kontroll: Maktspill fremfor miljø

Til syvende og sist handler ikke dette bare om vitenskap – det handler om makt og kontroll. “Grønn politikk” har gitt myndigheter økt handlingsrom til å regulere alt fra energibruk til næringsliv og personlige vaner, ofte ved å påberope seg en unntakstilstand for planetens beste. Men hva om klimakrisen ble overdrevet nettopp fordi den passet visse aktørers agenda? Allerede for over et tiår siden advarte ledende klimaøkonomer mot politiseringen. Ottmar Edenhofer – en av IPCCs egne ledere – uttalte i et intervju at “man må frigjøre seg fra illusjonen om at internasjonal klimapolitikk er miljøpolitikk. Den har nesten ingenting med miljø å gjøre lenger.” Han påpekte rett ut at klimapolitikk i realiteten handler om å omfordele verdens rikdom . Dette utsagnet, fra en IPCC-topp, bekrefter manges mistanke: Klimasaken har blitt et verktøy for geopolitiske og økonomiske omveltninger. Edenhofer sa også at for å nå 2°C-målet måtte enorme mengder fossile ressurser bli liggende i bakken – “de facto en ekspropriasjon” av nasjonene som eier disse ressursene . Altså et gedigent omfordelingsprosjekt forkledd som et miljøtiltak.

Ser vi på de konkrete utslagene, blir bildet tydeligere. Klimapolitikken har legitimert nye skatter og avgifter (karbonavgifter, flyskamavgifter, etc.), regulering av industri (utslippskvoter, konsesjonskrav), og til og med forslag om personlig karbonrasjonering i noen miljøer. Under dekke av å “redde klimaet” har politikere kunnet øke statens kontroll over økonomien og folks hverdag. Samtidig har globale organer som FN og Verdens økonomiske forum flørtet med ideen om en “Great Reset” der klimapolitikk inngår i en større omstilling av samfunnet. For vanlige borgere har dette betydd en hverdag der man betaler mer for bensin, strøm og mat – og får høre at det er for klodens skyld. Men dersom CO₂-trusselen var kraftig overdrevet, satt noen med fasiten hele tiden: Dette handlet ikke lenger om miljøet. Det handlet om hvem som skulle få definere den økonomiske utviklingen og høste gevinstene.

Når sannheten kommer for en dag, vil trolig både folk flest og ærlige politikere føle seg grundig sveket. Vi vil stå igjen med et klima-etablissement uten troverdighet, men med en desto større harme rettet mot seg. Den tilliten som måtte gjenstå til våre ledere, forskere og medier, risikerer å rase sammen. Folk vil spørre: “Visste dere dette hele tiden? Hvorfor kneblet dere de som forsøkte å varsle oss?” Svaret vil kanskje være at mange innen politikken og akademia ubevisst lot seg styre av insentiver – “If your salary depends on believing in climate crisis, you’re likely to keep believing it,” som det heter fritt etter Upton Sinclair. Klimaforsker Dr. Hans Jelbring uttrykte det slik: Påstanden om at CO₂ styrer klima mangler vitenskapelig gyldighet, og «vitenskapelig skolerte mennesker» i miljøbyråkratiet vet dette – men tier . Keiserens grønne nye klær har vært gjennomsiktige en god stund, for de som ville se.

Konklusjon: Veien videre når korthuset faller

Verden står ved et veiskille. CO₂-myten – troen på at drivhusgassen CO₂ er klimaskurk nummer én – har drevet frem politikk med store kostnader og inngrep i samfunn og natur. Hvis denne myten nå kollapser under vekten av ny kunnskap og avsløringer, kan vi forvente et jordskjelv i samfunnsdebatten. Det grønne maktspillet vil bli blottlagt: Klimapolitikken slik den har vært ført, handlet om makt, kontroll og penger – ikke utelukkende om å “redde miljøet”. Dette innebærer ikke at miljøvern i seg selv er uviktig, men at det må frigjøres fra kynisk utnyttelse. Vi trenger en ærlig klima- og energidebatt der alle fakta og perspektiver får komme frem, uten sensur. Ressurser skal forvaltes på bakgrunn av realiteter, ikke fryktnarrativer.

For folk flest gjelder det nå å våkne opp og trekke lærdom. Vi kan ikke lenger ta myndighetenes eller medienes ord for god fisk når de roper krise på krise. Vi bør kreve å se bevisene selv – og være villige til å høre på uavhengige røster. Det betyr også å holde politikere til ansvar. De etablerte partiene som ukritisk har heiet frem globalistiske klimaagendaer, skylder velgerne en forklaring når fasaden sprekker. Som borgere har vi et ansvar for ikke å la oss lure igjen: Vi må stemme med omhu, engasjere oss i debatten og utfordre “komfortsonen” av vanetenkning. De av oss som har stolt blindt på eksperter med skjulte agendaer, må nå erkjenne at sunn skepsis er sunt for demokratiet.

Når CO₂-korthuset raser, ligger også en mulighet foran oss. Vi kan bygge en ny miljøpolitikk, basert på redelig vitenskap og balanserte tiltak som faktisk gavner både mennesker og natur. Klimavern må tilbake til å handle om ekte forurensningskutt, bevaring av økosystemer og klimatilpasning til naturlige endringer – ikke å tjene som påskudd for finansakrobatikk og maktkonsentrasjon. Først da kan vi gjenopprette tillit. Sannheten frigjør, sies det. Når sannheten om CO₂-myten kommer ut, kan den også frigjøre oss fra fryktens grep – og fra dem som har tjent på å holde oss der.