Det var med forskrekkelse at jeg leste om hvordan et tidsskrift for psykologer hadde trykket et angrep i form av tekst – bestående av ord som angrep både mennesket, profesjonen og podcasten, selveste Silje Schevig.
Mye skurrer her, for er ikke dette å sette på spill troverdighet og omdømme for hele gruppen?
Åpenbart vil de senke, knuse og slå ned på det som Silje står for og hennes budskap.
Hva har de egentlig å tape? Handler dette om makt, kontroll og frihet, eller er det on etikk?
Om det er etiske dilemmaer og det godes hensikt er misjonen, så bommer vel angriperne når de velger Silje og hennes kanal.
I disse dager er det mer enn nok av ondskap og kriminelle nettverk som de etisk korrekte kunne boltre seg med, uten at de risikerte at fagfeltet fikk dårlig omdømme.
Om samtaler og dialoger er truende, så er det åpenbart en virkelig trussel som vi menneskene trenger å stå sammen mot.
For om behovet for kontroll over hva som blir snakket om er så stort som dette, så har mange mye å skjule. Da er det godt det blomstrer med podcaster som opplyser og informerer fritt og uavhengig.
Hvorfor trenger samfunnet flere som Silje Schevig? En refleksjon om empati, mot, dialog og friheten til å snakke om alt.
Se alltid etter det åpenbare. Hva er fenomenene bak hersketeknikker og misbruk av makt?
Hva er det som tåles, og hva tåler vi ikke?
Hvem tåler vi, og hvem tåler vi egentlig ikke?
Jeg tror at vi mennesker tåler Silje og hennes podcast veldig godt. Spesielt om vi er åpne og uavhengige uten at noen mener at vi skal mislike henne …
Det er imidlertid en del som foregår i samfunnet som ingen av oss egentlig tåler, men slikt er det helt forbudt å tenke på, og i alle fall ikke snakke om.
Det er noe paradoksalt som skjer i vår tid.
Vi sier at vi ønsker et åpent samfunn.
Vi sier at mangfold er en verdi.
Vi sier at mennesker skal få tenke selv.
Men så snart noen faktisk gjør det –
blir det plutselig farlig.
Det er vanskelig å ikke reagere når man ser hvordan psykolog Silje Schevig nå blir møtt. En kollega som inviterer mennesker til samtale, møter gjester med empati, nysgjerrighet og respekt – og som åpner rom for refleksjon i offentligheten.
Dette burde vært noe fagmiljøet var stolt av.
I stedet ser vi noe annet.
Den giftige biten
Vi mennesker er egentlig enige om det viktigste.
De aller fleste av oss ønsker:
- fred
- respekt
- frihet
- verdighet
Likevel skjer det noe merkelig når et angrep først settes i gang. Da kan mange – helt vanlige, gode mennesker – komme til å sluke en giftig bit av fortellingen.
En setning.
Et rykte.
En insinuasjon.
Og plutselig begynner man å tro at en person har en skjult agenda, at vedkommende manipulerer, eller at det ligger noe uetisk bak.
Men heldigvis er det en ting som fortsatt er mulig.
Man kan smake på smaken av det man nettopp har svelget.
Og oppdage at dette faktisk smaker vondt.
Da er det fortsatt mulig å gjøre noe ganske enkelt – og ganske modent:
Gulpe giften opp igjen.
For dette som skjer nå, er ikke godt gjort.
Det er dårlig gjort.
Når makt slår nedover
Det er noe spesielt ubehagelig når en institusjon eller et profesjonsmiljø bruker sin autoritet til å rette et angrep mot én person.
Historien viser at slike situasjoner sjelden handler om fag alene. De handler også om makt.
Om hvem som definerer hva som er riktig.
Om hvem som får sette rammene for hva som kan sies.
Og kanskje mest av alt: om hvem som får lov til å stille spørsmål.
Når en psykolog inviterer mennesker til samtale i offentligheten, er ikke det et brudd med profesjonens kjerne.
Det er snarere en videreføring av den.
For hva er egentlig psykologiens grunnleggende oppgave?
Å møte mennesker.
Å lytte.
Å forsøke å forstå.
Empati er ikke farlig
I kritikken mot Schevig antydes det at empatisk lytting kan være problematisk dersom den gir plass til perspektiver noen ikke liker.
Dette er et bemerkelsesverdig premiss.
Empati er ikke propaganda.
Empati er ikke manipulering.
Empati er ganske enkelt menneskelighet.
En psykolog som lytter til mennesker med respekt gjør ikke noe farlig. Tvert imot gjør hun noe som er helt grunnleggende for både terapi og samfunn.
Hun skaper rom.
Rom for erfaringer.
Rom for refleksjon.
Rom for at mennesker kan danne sine egne tanker.
En profesjon som burde beskytte – ikke angripe
Psykologer arbeider hver dag med mennesker som står i sårbare situasjoner.
De vet hva det vil si å bli misforstått.
De vet hva det vil si å bli møtt med fordømmelse.
De vet hva det vil si å stå alene.
Derfor er det vanskelig å forstå hvorfor nettopp et fagmiljø som kjenner disse mekanismene så godt, velger å bruke dem mot en av sine egne.
Når en psykolog viser mot til å åpne samtaler i offentligheten, burde reaksjonen vært støtte.
Ikke mistenkeliggjøring.
Ikke karakterangrep.
Ikke dolking i ryggen.
Vi skal ta vare på mennesker.
Og når en kollega gjør nettopp det – slik Silje gjør i sine samtaler – burde hun også bli tatt vare på av sine kolleger.
Den paradoksale effekten
Det finnes også et annet paradoks her.
Historien viser nemlig at slike angrep sjelden får den effekten man tror.
Når mennesker forsøker å kneble dialog, skjer ofte det motsatte.
Flere begynner å stille spørsmål.
Flere begynner å lytte.
Flere begynner å undersøke selv.
Det er en grunn til at forsøk på kontroll ofte fører til mer oppmerksomhet.
Fordi mennesker instinktivt reagerer når de opplever at noe ikke stemmer.
Det beste i mennesker
Til syvende og sist handler dette ikke bare om en podkast.
Det handler om hvordan vi behandler hverandre.
Vi kan velge den enkle veien:
- mistenkeliggjøring
- makt
- angrep
Eller vi kan velge en vanskeligere, men mer menneskelig vei:
- nysgjerrighet
- dialog
- respekt
Jeg tror fortsatt på det siste.
For selv om mennesker noen ganger kan gå i flokk og la seg rive med av en fortelling, finnes det også noe annet i oss.
Noe bedre.
Når vi kjenner smaken av urettferdighet, våkner ofte det beste i mennesker.
En stille stemme som sier:
Dette var ikke riktig.
Dette må vi gjøre bedre.
Silje vil bli sterkere
Silje Schevig kommer sannsynligvis til å bli sterkere av dette.
Mennesker som står i stormer og holder fast ved verdier som empati, åpenhet og dialog, utvikler en styrke som ikke lar seg definere av kritikk.
Men det betyr ikke at behandlingen hun nå får, er grei.
Tvert imot.
Den burde få mange i fagmiljøet til å stoppe opp og spørre seg selv:
Er dette virkelig den profesjonen vi ønsker å representere?
Til slutt
Vi mennesker er egentlig ikke så forskjellige.
Alene.
Sammen.
To og to.
Så ønsker vi det samme:
Fred.
Frihet.
Verdighet.
Et samfunn hvor mennesker kan snakke sammen uten frykt.
Derfor håper jeg flere vil gjøre noe ganske enkelt i denne saken.
Ikke sluke historien.
Men smake på den.
Og dersom den smaker av makt, mistenkeliggjøring og urettferdighet –
så gjør det eneste modne som finnes:
Spytt den ut.
Og la oss i stedet gjøre det psykologien alltid har handlet om:
Ta vare på mennesker. ❤️
