Mot, ærlighet og psykologisk selvstendighet til å tenke om igjen.
Det har kostet dyrt å være modig, og det har svidd å ha jobbet for rettferdighet og sannhet. Mange har mistet mye, og noen har mistet alt.
Media dolket alle i ryggen som ikke holdt takten med narrativene. Media snur nå, men ikke fullstendig i morgen eller i over i morgen. Plutselig har de imidlertid snudd noen steiner, så vær rask om du skal unngå pinlige pauser rundt lunsjbordet. Alle har jo egentlig visst om det som blir avslørt, og egentlig har vi alle egentlig forstått at vi i Norge burde hatt gode og forsvarlige institusjoner. Om ikke vi kan ha det, så kan ingen i hele verden. Så da er det mangel på noe annet enn penger som er grunnen til at skoler, sykehjem og kulturtilbud blir sulteforet, sprengt og nedbrutt. Kanskje mangler det empati? Kanskje er det for kjedelig, siden de som bestemmer har så spennende reiser til utlandet der de kan bli kjent med de rikeste og mest mektige. Kanskje kunne det dryppe noen millioner på dem?
Det som er åpenbart er at vi trenger ett godt lederteam i dette landet, og her bør arbeidsoppgavene være å bygge opp landet med alt vi trenger, bygge opp menneskene og de menneskene som skal gjøre dette skal ha styrke nok til – og være store nok til – at de vil at befolkningen skal blomstre og bli så sterke, kloke og gode som de har ressursene til.
Nå vil det både gradvis og når det kommer til visse ting, plutselig, være best å gjøre det motsatte av hva som var et krav tidligere. Forvirrende? Ja, nå skal det bli fornuftig og det er virkeligheten som skal legge premissene, og ikke påstanden eller følelsene om den.
Det klokeste du kan gjøre er å komme til deg selv, finne deg selv og være deg selv – hel, levende og ekte. Hvordan? Det er en prosess, og ved å ta et steg om gangen, gå innover, så vil du finne deg selv i møte med andre som er på plass i seg selv. Du kan finne deg selv i naturen, musikken eller i deg selv i ett med deg som bevissthet.
Kanskje du tok feil da du vurderte, synset og tolket? Kanskje du har dømt noen som ville godt, mens du stemte på politikere som har vært pill råtne?
Kanskje vi har kommet til et punkt der vi skal stå støtt i oss selv for å tåle alle avsløringene som har kommet, og som vil rulle opp?
Kanskje er det bra at vi får en støkk, slik at vi forstår alvoret?
Kanskje er det bra for oss at vi forstår at vi alle har et ansvar og at vi alle kan utgjøre en vesentlig forskjell?
Frihet, makt og indre suverenitet.
Du skal vite at selv om virkeligheten lenge har vært den samme med ulike trender, kulturer og fenomener, så skifter nå tro og viten. Så nå gjelder det å skifte fra at du ikke må være kritisk, til nettopp å være det. Nå gjelder det å se klart og ha forståelsen av helheten.
Makteliter vil alltid ha kontroll over hva folket tenker og tror. De er alltid redde for at folket blir for ressurssterkt, og at folket skal forstå og vite hva de holder på med. Makt korrumperer alltid totalt. Ergo er det bare spørsmål om tid, samt når det avsløres, eller når mange nok forstår.
Nå har tiden kommet, og det vil vise seg hvem som er store nok til å erkjenne at de tok feil, reise seg og bygge opp igjen det som er rivd og ødelagt. De som hele tiden, eller lenge, har sett det uakseptable, urettferdige og alle kritiske feil, kan nå være modne nok til å omfavne det som nå er i sjokk og forstår. Vi trenger å støtte hverandre og stå sammen. Da kan vi få et skikkelig godt samfunn igjen som er rettferdig og godt, verdig og sterkt, for hele spekteret av de ulike og unike menneskene.
Menneskeliv er hellige, og i oss har vi alle unike og uerstattelige ressurser som skal blomstre og skinne ut fra oss. Tider skal komme da vi igjen kan oppleve kreativitet, livsglede og livskraft strømme fra barn, ungdom, voksne og eldre.
For at det skal skje henger vi frihet og godhet.
Det vi ikke trenger er ondskap i godhetens kamuflasje, eller personer som ikke tåler makt, som ikke kan få nok av noe (syke av grådighet), eller fikserte personer innenfor de laveste frekvenser (et hint: Epsteins syke verden).
Mennesker skal ha frihet og ansvar i eget liv, samt vite at kontroll er et konsept de kun har i øyeblikket. Heldigvis består livet av øyeblikk, så om du er i kontakt og er bevisst så vil du ha kontroll på det du gjør her og nå.
Det har gått et lys opp for meg som har gjort helt spesifikke situasjoner klarere. Nå vet jeg for eksempel at det å engasjere seg på et foreldremøte for en bedre skole vil bli fordømt, for du skal ikke være kritisk.
For å beholde muligheter sosialt og profesjonelt skal du ikke kritisere systemer. Du skal heller ikke tro at det er mulig å endre noe, for den makten kan kun skje politisk. Du skal tro på hva de sier disse myndighetene, så når du forstår at de ikke bryr seg om folket, er det best å late som ingenting.
Det er blitt upopulært å være kritisk.
Men kritisk i betydningen tenkende.
Vi skal ikke tenke selv, for vi skal lytte til ekspertene.
Det er et interessant psykologisk fenomen. Når det å stille spørsmål blir sosialt risikabelt, skjer noe i feltet mellom oss. Da begynner mennesker å regulere seg selv – ikke ut fra sannhet, men ut fra aksept.
Og det er her paradokset oppstår:
Hvis du vil hindre kritikk, gjør det upopulært å være kritisk.
Da vil folk begynne å kritisere de kritiske.
Når kritikk forveksles med negativitet
Vi har lært å bruke tankeverktøyet vårt lineært:
Sammenligne.
Finne feil.
Sette i bås.
Vurdere.
Skolesystemet trener oss i analyse, kategorisering og avvikshåndtering. Det har sin verdi. Men virkeligheten er kompleks, dynamisk og relasjonell – ikke statisk.
Gode tenkere stopper ikke ved kritikk.
De beveger seg videre til konstruksjon.
De spør:
Hva virker?
Hva kan forbedres?
Hva er intensjonen?
Hva er målet som gagner helheten?
Kritisk tenkning uten konstruktiv retning blir kynisme.
Konstruktivitet uten kritisk refleksjon blir naivitet.
Moden bevissthet rommer begge deler.
Det psykologiske grepet
I nære relasjoner ser vi et kjent mønster:
Hvis en partner systematisk får den andre til å bevise at hun “ikke er sjalu”, kan hun til slutt miste kontakten med egne grenser. Hun overstyrer sin intuisjon for å fremstå som trygg, tolerant og god.
Overført til samfunnsnivå:
Hvis befolkningen lærer at det å stille spørsmål er illojalt, negativt eller farlig, vil mange begynne å sensurere seg selv.
Det krever ikke alltid ytre tvang.
Sosial regulering er nok.
Gestalt kaller dette feltpåvirkning.
Vi formes av klimaet vi står i.
Kognitiv dissonans og kollektiv forvirring
Når vi både vet at noe skurrer – og samtidig lærer at vi ikke skal reagere – oppstår kognitiv dissonans.
Vi kjenner uro, men sier ingenting.
Vi ser svakheter, men pakker dem inn.
Vi vil forbedre, men frykter konsekvenser.
Og slik oppstår en kultur hvor kontroll gradvis normaliseres. Litt mer regulering. Litt mer overvåkning. Litt mer tilpasning. Alt med gode begrunnelser.
Problemet er ikke kontroll i seg selv.
Problemet er ukritisk kontroll.
Makt uten transparens korrumperer.
Det er ikke nytt. Det er et historisk mønster.
Psykologisk selvstendighet
Så hva er alternativet?
Ikke opprør for opprørets skyld.
Ikke konspirasjonstenkning.
Ikke aggressiv kamp.
Men psykologisk selvstendighet.
Det betyr:
- Å kjenne egen intensjon.
- Å regulere eget nervesystem før man snakker.
- Å kunne stå i uenighet uten å bli fiendtlig.
- Å våge å si: “Dette fungerer ikke optimalt.”
Wayne Dyer formulerte det enkelt:
Når du endrer måten du ser på ting, endrer det du ser på seg.
Men først må du tørre å se.
Vi er mer enn roller
Vi er ikke bare navn, roller og titler.
Vi er bevissthet i kontakt med hverandre.
Når vi mister kontakten med oss selv, blir vi lett styrt av frykt for å falle utenfor.
Når vi kommer tilbake til bevissthet, skjer noe annet:
Vi begynner å snakke sammen.
Ikke om hverandre.
Med hverandre.
Det er der tillit gjenoppbygges.
Kollaps og ny tillit
Historisk sett kollapser systemer når de blir for rigide, for kontrollerende eller for frakoblet virkeligheten. Det er ikke nødvendigvis dramatisk – ofte er det gradvis. Strukturer som ikke tåler spørsmål, svekkes over tid.
Men kollaps er også forutsetning for ny konstruksjon.
For å bygge opp tillit igjen, må vi ha integritet.
Transparens.
Åpen dialog.
Da trer de modne menneskene frem. Ikke de mest aggressive. Ikke de mest manipulerende. Men de mest helhetlige.
Motet som kreves nå
Mot i vår tid handler ikke om å rope høyest.
Det handler om å stå stødig.
Å være kritisk og konstruktiv.
Å være tydelig og varm.
Å være fri uten å bli ekstrem.
Frihet begynner ikke med penger.
Den begynner med indre suverenitet.
Men økonomisk selvstendighet forsterker psykologisk frihet. Når du ikke er bundet av frykt for tap, kan du lettere stå for det du mener – med rolig puls.
Veien videre
Det kommer til å gå bra.
Historien viser at overkontroll alltid avslører seg selv.
Men før det går bra, må vi våkne.
Ikke til kamp.
Men til bevissthet.
Til samtale.
Til refleksjon.
Til ekte kontakt.
For det er i dialogen – ikke i stillheten – at samfunn helbredes.
Og den største makten vi har,
er evnen til å tenke selv
og samtidig ville godt for alle.
Alle gode og kloke mennesker vil det beste for oss alle. Vi vil ha fred, frihet og glede. Dette kan vi få ved å bygge tillit til hverandre, støtte oss selv og andre, tåle oss selv og andre. Finne oss selv og vårt ekte selv – forstå at vi er prosess, bevissthet og energi, mer enn noe annet.
Mot, ærlighet og psykologisk selvstendighet
Frihet, makt og indre suverenitet
Det har gått et lys opp for meg:
Det er blitt upopulært å være kritisk.
Ikke destruktiv.
Ikke aggressiv.
Men kritisk i betydningen tenkende.
Det er et interessant psykologisk fenomen. Når det å stille spørsmål blir sosialt risikabelt, skjer noe i feltet mellom oss. Da begynner mennesker å regulere seg selv – ikke ut fra sannhet, men ut fra aksept.
Og det er her paradokset oppstår:
Hvis du vil hindre kritikk, gjør det upopulært å være kritisk.
Da vil folk begynne å kritisere de kritiske.
Når kritikk forveksles med negativitet
Vi har lært å bruke tankeverktøyet vårt lineært:
Sammenligne.
Finne feil.
Sette i bås.
Vurdere.
Skolesystemet trener oss i analyse, kategorisering og avvikshåndtering. Det har sin verdi. Men virkeligheten er kompleks, dynamisk og relasjonell – ikke statisk.
Gode tenkere stopper ikke ved kritikk.
De beveger seg videre til konstruksjon.
De spør:
Hva virker?
Hva kan forbedres?
Hva er intensjonen?
Hva er målet som gagner helheten?
Kritisk tenkning uten konstruktiv retning blir kynisme.
Konstruktivitet uten kritisk refleksjon blir naivitet.
Moden bevissthet rommer begge deler.
Det psykologiske grepet
I nære relasjoner ser vi et kjent mønster:
Hvis en partner systematisk får den andre til å bevise at hun “ikke er sjalu”, kan hun til slutt miste kontakten med egne grenser. Hun overstyrer sin intuisjon for å fremstå som trygg, tolerant og god.
Overført til samfunnsnivå:
Hvis befolkningen lærer at det å stille spørsmål er illojalt, negativt eller farlig, vil mange begynne å sensurere seg selv.
Det krever ikke alltid ytre tvang.
Sosial regulering er nok.
Gestalt kaller dette feltpåvirkning.
Vi formes av klimaet vi står i.
Kognitiv dissonans og kollektiv forvirring
Når vi både vet at noe skurrer – og samtidig lærer at vi ikke skal reagere – oppstår kognitiv dissonans.
Vi kjenner uro, men sier ingenting.
Vi ser svakheter, men pakker dem inn.
Vi vil forbedre, men frykter konsekvenser.
Og slik oppstår en kultur hvor kontroll gradvis normaliseres. Litt mer regulering. Litt mer overvåkning. Litt mer tilpasning. Alt med gode begrunnelser.
Problemet er ikke kontroll i seg selv.
Problemet er ukritisk kontroll.
Makt uten transparens korrumperer.
Det er ikke nytt. Det er et historisk mønster.
Psykologisk selvstendighet
Så hva er alternativet?
Ikke opprør for opprørets skyld.
Ikke konspirasjonstenkning.
Ikke aggressiv kamp.
Men psykologisk selvstendighet.
Det betyr:
- Å kjenne egen intensjon.
- Å regulere eget nervesystem før man snakker.
- Å kunne stå i uenighet uten å bli fiendtlig.
- Å våge å si: “Dette fungerer ikke optimalt.”
Wayne Dyer formulerte det enkelt:
Når du endrer måten du ser på ting, endrer det du ser på seg.
Men først må du tørre å se.
Vi er mer enn roller
Vi er ikke bare navn, roller og titler.
Vi er bevissthet i kontakt med hverandre.
Når vi mister kontakten med oss selv, blir vi lett styrt av frykt for å falle utenfor.
Når vi kommer tilbake til bevissthet, skjer noe annet:
Vi begynner å snakke sammen.
Ikke om hverandre.
Med hverandre.
Det er der tillit gjenoppbygges.
Kollaps og ny tillit
Historisk sett kollapser systemer når de blir for rigide, for kontrollerende eller for frakoblet virkeligheten. Det er ikke nødvendigvis dramatisk – ofte er det gradvis. Strukturer som ikke tåler spørsmål, svekkes over tid.
Men kollaps er også forutsetning for ny konstruksjon.
For å bygge opp tillit igjen, må vi ha integritet.
Transparens.
Åpen dialog.
Da trer de modne menneskene frem. Ikke de mest aggressive. Ikke de mest manipulerende. Men de mest helhetlige.
Motet som kreves nå
Mot i vår tid handler ikke om å rope høyest.
Det handler om å stå stødig.
Å være kritisk og konstruktiv.
Å være tydelig og varm.
Å være fri uten å bli ekstrem.
Frihet begynner ikke med penger.
Den begynner med indre suverenitet.
Men økonomisk selvstendighet forsterker psykologisk frihet. Når du ikke er bundet av frykt for tap, kan du lettere stå for det du mener – med rolig puls.
Veien videre
Det kommer til å gå bra.
Historien viser at overkontroll alltid avslører seg selv.
Men før det går bra, må vi våkne.
Ikke til kamp.
Men til bevissthet.
Til samtale.
Til refleksjon.
Til ekte kontakt.
For det er i dialogen – ikke i stillheten – at samfunn helbredes.
Og den største makten vi har,
er evnen til å tenke selv
og samtidig ville godt for alle.
Be Kind❤️
