Samfunnet er utbrent. Vi kommer ikke ut av labyrinten. Vi kjører blindveier.

 

LEKSJON I MENTORA-PROGRAMMET

 

Innledning: Hva er impasse?

Impasse handler om så lav energi at man ikke kommer videre – som å være fanget i en labyrint uten utvei. Frekvensen er så lav, og essensen i vibrasjonene i feltet er laverestående.  

I gestaltterapi er impasse et utviklingspunkt der gamle strategier svikter, og nye ikke er etablert ennå. Vi står fast, og alt føles tungt, tomt og utmattende.

Men impasse er ikke bare individuell stagnasjon. Det kan også ramme samfunn. Når kollektiv frykt lammer tanken, og kontroll erstatter dialog, står vi i et sosialt impasse.  

På mange måter kan det gi mer mening å sette diagnose på et samfunn, enn et enkelt menneske som alltid møter det og de andre som en helhet, så psykiateren er en viktig del av diagnosen som blir satt.  

Det er mye absurd, ironisk og paradoksalt om vi ser på det hele med sammenhenger og de beste intensjoner.  

Jeg har hørt mange teorier om hva, hvordan og hvorfor vi har den situasjonen vi har i Norge.  Det virker fastlåst og det er mye maktesløshet og oppgitthet blant folk.  Det er på tide at vi ikke orker å være i denne fasen mer, slik at det blir en IMPLOSJON, en fantastisk EKSPLOSJON og vi kommer opp på et høyere nivå enn noensinne, mer kloke, hele og levende enn noen gang.

DEL 1: Den indre labyrinten – personlig impasse

I gestaltterapi finnes det tre hovedmodeller for å forstå impasse:

1. Firetrinnsmodellen:

• Støtte: Det gamle virker. 
• Konfrontasjon: Det gamle utfordres. 
• Impasse: Alt er låst. 
• Gjennombrudd: Ny integrasjon og innsikt. 

2. Utviklingsmessig impasse:

• Avhengighetsimpasse: Hjelpeløshet og passivitet. 
• Selvstendighetsimpasse: Frykt for å ta egne valg. 
• Relasjonell impasse: Redsel for nærhet og ekte kontakt. 

3. Eksistensiell impasse:

Når vi stiller spørsmål ved meningen med livet, identitet eller valg – ofte trigget av livskriser eller ytre endringer.

DEL 2: Når samfunnet står fast – kollektiv impasse

I dag ser vi tegn på et samfunn i impasse:

• Høy grad av falsk trygghet forkledd som kontroll. 
• Kunstig aktivering av fryktresponsen: kortisol, adrenalin, beredskap. 
• Dysfunksjonell atferd: Utagering, tåkelegging, angrep på syndebukker. 
• Lederskap som ikke tar ansvar, men peker nedover i systemet. 

“Å stole på noen som er redd, kan være farligere enn å møte noen som er sint.”

Frykt blir pakket inn i moral og omsorg, og brukes som unnskyldning for å sensurere, kontrollere og splitte. Det er ikke alltid hat vi skal frykte. Det er redde mennesker med makt og lav toleranse for avvik.

DEL 3: Å møte impasse – som individ og fellesskap

Hvordan jobbe med impasse:

1. Bevissthet – Hva skjer i meg/samfunnet nå? 
2. Tilstedeværelse – Være i ubehaget uten å flykte. 
3. Eksperimentering – Teste nye måter å respondere på. 
4. Integrasjon – Ta med ny innsikt videre. 

Impasse som mulighet

Impasse er ikke en feil. Det er et vendepunkt.

For mennesker. For samfunn. For sannhet.

Men vi må tørre å stå i det – uten å rømme til gamle løsninger, frykt eller projeksjon.

Det nytter ikke å stå i elendigheten som denne fasen er, for her går mennesker til grunne.  Vi må ta ansvar og frihet slik at vi kommer oss til implosjon og eksplosjon med mening og høyere livskvalitet som resultat.

Øk frekvensen med medfølelse, kjærlighet, takknemlighet og livskraft.  Se det beste i alle menneskene, og gi slipp på å dømme og forakte andre som sier noe annet enn det du gjør.  Vi er alle enige om det viktigste, for vi vil ha fred, frihet og glede.  Vi vil alle være gode mennesker, og vi vil alle det beste.

“Når ytringsfrihet truer tryggheten din, er det tryggheten din du bør undersøke – ikke friheten.”

“Du kjenner ikke styrken i et samfunn på hvordan det behandler de lydige, men på hvordan det tåler de uenige.”

Impasse – Når alt stopper, og veien ut virker borte

Det finnes et sted i menneskesinnet – og i samfunnet – hvor energien nesten dør. Hvor alt føles tomt, stengt, uoversiktlig. Der står vi i impasse.

Det kan skje når livet ikke lenger gir mening, når våre gamle mønstre svikter, eller når frykt og kontroll kveler bevegelse og undring. Impasse kan ligne en psykisk eller eksistensiell lockdown – en blindvei hvor vi ikke lenger kjenner oss selv.

Men impasse er også et veiskille. Hvis vi tør å møte det, åpner det seg noe nytt.

Problemet er at vi ofte blir redde. Ikke bare redde – vi blir aktivert. Fullt av kortisol og adrenalin. Hodet spinner. Virkeligheten fragmenteres. Og da er det lett å gå til angrep – på oss selv, på andre, på dem som peker på problemer.

Slik skapes syndebukker. Ikke gjennom hat – men gjennom frykt. Og plutselig handler samfunnet mer om hvem vi skal tie, enn om hva vi kan tåle.

Å stole på noen som er redd, kan være farlig.

For frykt forkler seg lett som moral. Som sikkerhet. Som politikk.

Men det vi trenger, er mot. Til å stå i ubehaget. I spørsmålene. I stillheten.

For der – midt i impassen – ligger kimen til det neste store gjennombruddet.