I gestaltterapi refererer impasse til et punkt i en utviklingsprosess hvor vi opplever å være fastlåst, ute av stand til å bevege oss videre. Det er en tilstand av stagnasjon hvor vi ikke ser en vei fremover, samtidig som det gamle ikke lenger fungerer.
Impasse er en naturlig del av vekstprosessen, men mange opplever det som ubehagelig og prøver å unngå det. Dette kan føre til at vi tyr til våre vante forsvarsmekanismer, som defleksjon, projeksjon eller retrofleksjon, for å slippe unna ubehaget. Men den egentlige løsningen ligger i å tåle og utforske impassen – å møte den med bevissthet og mot.
Det finnes flere måter å forstå impasse på i gestaltterapi. Her skal vi se nærmere på tre ulike modeller som beskriver hvordan impasse kan oppstå og hvordan vi kan bevege oss videre.
1. Fire-trinnsmodellen for impasse
Denne modellen beskriver impasse som en prosess som utvikler seg gjennom fire faser:
1. Støttefase
I denne fasen fungerer våre eksisterende mønstre og mestringsstrategier. Vi har støtte i vårt miljø, våre relasjoner og våre egne ressurser. Vi føler oss trygge og i balanse.
2. Konfrontasjonsfase
Her møter vi utfordringer som setter spørsmålstegn ved våre vante måter å håndtere livet på. Kanskje en livssituasjon forandrer seg, eller vi opplever at det vi tidligere stolte på ikke lenger fungerer. Vi kan kjenne på usikkerhet, frykt eller forvirring.
3. Impasse (fastlåsthet)
Dette er selve kjernen i impasse – øyeblikket hvor vi føler oss helt låst. De gamle strategiene fungerer ikke, men vi vet heller ikke hva vi skal gjøre i stedet. Mange vil forsøke å trekke seg unna, gi opp, eller finne en rask løsning for å slippe unna ubehaget.
4. Gjennombrudd og ny integrasjon
Hvis vi våger å bli værende i impassen, vil vi etter hvert oppdage nye muligheter. Vi finner frem til nye ressurser i oss selv og integrerer en ny måte å håndtere livet på. Dette leder til vekst og utvikling.
Terapeutens rolle: I gestaltterapi hjelper terapeuten klienten med å tåle impasse og bli værende i den, fremfor å unngå eller «fikse» situasjonen for raskt. Dette gjør at klienten får mulighet til å oppdage nye måter å være i verden på.
2. Modellen for utviklingsmessig impasse
Denne modellen ser på impasse som noe vi bærer med oss fra tidligere erfaringer, ofte fra barndommen. Her handler det om hvordan vi har lært å tilpasse oss miljøet vårt – og hvordan dette kan skape fastlåste mønstre senere i livet.
Impasse oppstår når vi møter en situasjon der våre gamle, innlærte overlevelsesstrategier ikke lenger fungerer.
Tre sentrale utviklingsimpasse:
- Den avhengige impasse
- Oppstår tidlig i livet når barnet lærer å stole på omsorgspersonene sine.
- Hvis barnet ikke får tilstrekkelig støtte, kan det utvikle et mønster av avhengighet eller frykt for å stole på andre.
- I voksen alder kan dette føre til en opplevelse av hjelpeløshet når man står overfor utfordringer.
- Den selvstendige impasse
- Skjer i barndommen når barnet begynner å utforske sin egen vilje.
- Hvis barnet blir straffet for å være selvstendig eller ikke får støtte til å utvikle sin egen identitet, kan det utvikle seg en frykt for å ta egne valg.
- Dette kan føre til stagnasjon i voksenlivet når personen står overfor valg og beslutninger.
- Den relasjonelle impasse
- Handler om hvordan vi har lært å forholde oss til andre mennesker.
- Hvis vi har erfart avvisning eller kritikk når vi har uttrykt oss selv, kan vi utvikle strategier for å unngå nærhet og kontakt.
- Dette kan føre til fastlåste mønstre i relasjoner, der vi enten trekker oss unna eller blir for avhengige av andres bekreftelse.
Terapeutens rolle: Terapeuten hjelper klienten med å identifisere hvilke impasse som er aktive i livet deres og hvordan disse mønstrene ble skapt. Gjennom økt bevissthet kan klienten finne nye måter å møte utfordringer på.
3. Eksistensiell impasse-modell
Denne modellen ser på impasse fra et eksistensielt perspektiv. Her handler det om de store spørsmålene i livet – mening, identitet, valg og ansvar.
Eksistensiell impasse oppstår ofte når:
- Vi stiller spørsmål ved hvem vi er og hva vi ønsker i livet.
- Vi opplever en livskrise, som tap av en jobb, en relasjon eller en viktig rolle.
- Vi føler at vi må velge mellom to veier, men ingen av dem virker helt riktige.
- Vi blir konfrontert med vår egen dødelighet eller meningsløshet.
Eksempel på en eksistensiell impasse: En person som har jobbet i samme yrke i 20 år, men plutselig føler at det ikke lenger gir mening. Personen står i et veiskille – skal de bli værende i tryggheten eller ta en risiko for å finne noe nytt?
I denne typen impasse kan det oppstå en følelse av tomhet, håpløshet eller eksistensiell angst. Mange vil forsøke å distrahere seg fra denne smerten, men i gestaltterapi oppfordres klienten til å bli i denne fasen, slik at de kan utforske hva som virkelig betyr noe for dem.
Terapeutens rolle: Her handler det ikke om å «fikse» problemet, men om å hjelpe klienten med å tåle usikkerheten og finne sin egen vei gjennom den. Terapeuten støtter klienten i å utforske sitt indre landskap og ta eierskap over sine valg.
Hvordan jobbe med impasse?
- Bevisstgjøring
- Identifisere hvilke følelser og tanker som oppstår i impassen.
- Utforske hvilke kontaktmekanismer man bruker for å unngå ubehaget.
- Tilstedeværelse
- Øve på å være i impassen uten å rømme fra den.
- Bruke pust, kroppsbevissthet og mindfulness for å skape ro.
- Eksperimentering
- Prøve ut nye måter å møte situasjonen på.
- Utforske hvilke ressurser man har tilgjengelig.
- Integrasjon
- Etter hvert vil nye innsikter oppstå, og man vil føle seg mer hel.
- Nye handlingsmåter kan integreres i hverdagen.
Oppsummering
Impasse er ikke et tegn på feil eller svakhet – det er et nødvendig stadium for utvikling. Enten vi opplever impasse som et plutselig livskrakk, et mønster fra barndommen eller en eksistensiell krise, er løsningen alltid den samme:
✔️ Øke bevisstheten om hva som skjer.
✔️ Støtte oss selv gjennom prosessen i stedet for å rømme fra den.
✔️ Utforske nye måter å møte utfordringen på.
Ved å møte impasse med nysgjerrighet og mot, kan vi oppdage nye muligheter, vokse som mennesker og finne veien videre.
