Når språket blir et maktverktøy

Jeg driver med massiv folkeopplysning for de som er interessert og vitebegjærlige.  Dette stoffet var til kommunikasjonsdelene i Mentora-Programmet som du finner under kurs på mentora.no.  Media og politikk inneholder eksepsjonelt gode eksempler hver eneste dag på hvordan språket kan misbrukes og utnytte folks godhet og tillit m.m.  Jeg legger ut dette som et innlegg fritt til lesning for alle, for vi menneskene blir sterkere med klarhet og viten, enn det motsatte som beskrives under her.

Alt kan brukes godt eller dårlig, også kommunikasjon og ressursene i dette verktøyet.

En ting er å snakke ut, og en annen er å forstå og lytte til hva som egentlig blir formidlet.

Kommunikasjon kan være en fantastisk ressurs for oss alle, om det er gode intensjoner som blir formidlet med ærlighet og sannhet. Kommunikasjon med løgn, manipulasjon og dobbeltbindinger er utmattende og som overgrep å regne.  Det er absolutt dårlig gjort, og om en følger agendaen bakover, kan vi se følgende.

Vi har en styrtrik stat som bruker hundrevis av milliarder på mye som ikke kommer oss menneskene til gode, mens menneskene lider og hver dag mangler både menneskelige ressurser og helt nødvendig utstyr og fasiliteter i våre institusjoner.  Det brytes ned i kommunene, og det rives og slites mellom de ulike gruppene med mennesker.

Det er som et pyramidespill der noen sitter i toppen og håver inn alt, mens vi menneskene slaver på bunn og har mindre igjen av det som virkelig betyr noe, samtidig som de basale behovene ofte ikke blir dekket, og dermed blir selvrealisering, utvikling og vekst ikke aktuelt (jamfør Maslows behovspyramide).

Om vi snur på det kan vi paradoksalt nok i slike tider løfte oss, støtte oss og komme helt til oss selv, slik at vi ser klart og forstår sammenhengene og at vi menneskene er enige om alt det viktigste.   Det er dessverre noen få som liker at det er konflikter, krig og at vi menneskene blir satt opp mot hverandre med den eldgamle taktikken, splitt og hersk.  Ved å skape kriser, skremme og bryte ned, kan herskere presse befolkninger til å tro, håpe og følge dem akkurat som de vil.

Derfor blant annet er det viktig å jobbe med seg selv, bygge opp helse, være sammen med gode mennesker og trene seg opp og lære kommunikasjon, relasjon og annet som er aktuelt innen faget det er å være menneske.

I Mentora-Programmet, deler jeg online kurs med ulike konsepter, og det å dele kraft, inspirasjon og klarhet med gode verktøy som virker og hjelper, er hva jeg kan bidra med:  www.mentora.no

 

Over til kommunikasjon og hva vi ser i praksis

Vi kunne lese i Askøyværingen at:

«Varsler kutt på 65 millioner: – Antall ansatte må kraftig ned.»

De planlegger omfattende kutt i kommunen.  Det ble varslet om nye og alvorlige grep.  Videre kan vi lese at «Den største utfordringen for Askøy kommune per i dag er at vi er for mange ansatte.  Den største risikoen for tjenestene er at vi ikke greier å ta ned tjenestene raskt nok. »

“Vi håper vi slipper oppsigelser.”

“Det er mange midlertidige som kan gå.”

“Det må spares – men det skal ikke merkes.”

Slike uttalelser har vi hørt stadig oftere fra kommunale og statlige ledere. De kommer i en høflig tone, gjerne på nyhetene, med formelle vendinger som maskerer det virkelige budskapet: nedbemanning, usikkerhet og frykt.

Og mens toppledere og byråkrater trygges med garantier og omplassering, står de som faktisk bærer velferden – hjelpepleiere, miljøarbeidere, assistenter – med usikker kontrakt og et stadig mer paradoksalt språk hengende over hodet.

 

Språkanalyse og realitetsvurdering: Eksempel fra Askøy kommune

Avisoverskrift:

«Varsler kutt på 65 millioner: – Antall ansatte må kraftig ned»

Analyse:

1. Språklig realitetsskifte

Ved å si at “antall ansatte må kraftig ned”, legges det implisitt skyld og ansvar på mengden mennesker, ikke på system, prioriteringer eller struktur. Dette er klassisk språklig rammesetting:
– Problemet er “for mange ansatte” – ikke for lite midler eller dårlig ledelse.
– Løsningen blir derfor “færre mennesker”, ikke smartere drift, bedre organisering eller økt støtte.

Skjult presupposisjon: Hvis vi bare fjerner mennesker, blir det bedre.

Dette er ikke bare språklig effektivt – det er psykologisk nedbrytende for de ansatte.

---

**2. Paradokset i virkeligheten: Vi har allerede for lite folk

Fra barnehagestyrer fikk dere en melding som (anonymisert) uttrykker:

“Vi har allerede for få folk til å gi barna det de trenger.”

Dette er virkeligheten bak overskriften.
Så hvordan kan det henge sammen?

Det gjør det ikke.

Dette er et klassisk dobbelbudskap:

• Det sies: “Vi er for mange.”

• Det leves: “Vi er for få.”

Konsekvensen er kognitiv dissonans hos ansatte. De kjenner på presset, ansvaret, barna og brukerne som trenger dem – og samtidig blir de gjort til problemets kjerne i den offentlige samtalen.

---

**3. “Den største risikoen er at vi ikke tar ned tjenestene raskt nok”

Dette sitatet fra kommunen avslører noe viktig:
Målet er ikke bare å kutte folk – men å kutte selve tjenestetilbudet.

Dette står i kontrast til samfunnsoppdraget som velferden bygger på:

• Barna skal få omsorg og utvikling.

• Eldre skal få verdig pleie.

• Hjemmetjenesten skal trygge liv og helse.

Når man sier at «tjenestene må tas ned raskt nok», sier man i praksis:
“Vi må slutte å gi folk det de trenger – før de merker det.”

---

Faglig kommentar: Gestalt, NLP og systemteori

Gestaltterapi:

Fritz Perls mente at å “se det som er” er første steg mot endring.
Men slike kommunale uttalelser forvrenger virkeligheten: Det gis inntrykk av overkapasitet, mens realiteten er underbemanning, utbrenthet og ansvar som ikke lar seg bære.

NLP-perspektiv:

Utsagn som “antall ansatte må ned” er generaliserende og vag, og skjuler ansvar.
Et NLP-spørsmål ville vært:

• “Hvem har bestemt dette? På hvilket grunnlag? Hva er alternativene?”

Systemteori og realitet:

Et system som kutter i grunnmuren (de ansatte) for å få budsjettet til å gå opp, vil kollapse under sin egen vekt. Det offentlige bærer ikke seg selv – det bæres av de som møter mennesker med omsorg, tilstedeværelse og handling.

---

Samfunnskritikk: Hvem rammes, og hvem beskyttes?

• Hvem får beskjed om å gå? Midlertidig ansatte. Unge arbeidstakere. De som har minst vern.

• Hvem beholder jobben? De som sitter i systemet, ofte med fast stilling, og med liten risiko for konsekvenser – uansett resultat.

Dette er ikke bare økonomi. Det er en strukturell forskjellsbehandling – og et etisk problem.

---

Hva kan vi gjøre?

1. Si ting som de er

Vi må bruke tydelig språk: “Det er for få folk i barnehagene. Punktum.” Ikke skjule det bak budsjettspråk.

2. Støtt de ansatte

Vi må gjenreise respekten for de menneskene som bærer velferden. Ikke kalle dem “for mange”. Kall dem “viktige”.

3. Still krav til åpenhet

Hvilke stillinger beholdes? Hvilke kuttes? Hvem tar ansvaret for konsekvensene?

4. Inviter til og identifiser løsninger

– Se realiteten som er at landet har svært mye penger som blir brukt på annet enn det vi trenger til å bygge og ta vare på menneskene og landet.  
– Kan vi styrke det private samarbeidet der det offentlige svikter?
– Kan vi gi mer makt til fagfolkene som ser virkeligheten hver dag?

---

Oppsummering

Avisen sier at “vi er for mange ansatte”.
Barnehagen sier: “Vi har allerede for få.”
Kommunen sier: “Vi må kutte raskere.”
Samvittigheten sier: “Nå må vi våkne.”

Språket brukes i dag for å nøytralisere realiteten. Men sannheten er denne:

Det offentlige er i ferd med å si opp selve menneskeligheten i velferden – og det skjer i stillhet, gjennom språk.

Nå trenger vi klar tale. Tydelige stemmer. Og et nytt syn på hvem som egentlig bærer samfunnet.

 

Paradokset i offentlig kommunikasjon

Et nylig eksempel: En kommune melder gjennom media at “det må kuttes betydelig”, men “vi håper ingen trenger å sies opp.” Dette høres ansvarlig og empatisk ut, men hva betyr det egentlig?

I praksis betyr det:

• Midler kuttes.
• Stillinger forsvinner.
• Midlertidig ansatte mister jobben – uten formelt å bli sagt opp.

Og siden mange innen helse og omsorg er midlertidig ansatt, kan kontrakter avsluttes raskt og “stille”, uten at det formelt kalles en oppsigelse.

Slik slipper man:

• Å utløse rettigheter.
• Å utløse støtte fra fagforening.
• Å stå til ansvar for menneskene bak tallene.

Dette er dobbelbinding i praksis: Du er “ansatt”, men ikke trygg. Du er “nødvendig”, men kan erstattes. Du “har verdi”, men ikke sikkerhet.

Er lovverket svakere i det offentlige?

Lovverket skal være like sterkt i offentlig sektor. Men i praksis viser virkeligheten noe annet. For:

• Offentlige arbeidsgivere kan operere med større slingringsmonn gjennom midlertidige stillinger, vikarbruk og prosjektstillinger.
• De med fast stilling i det offentlige har ofte langt sterkere vern enn tilsvarende i privat sektor – og flyttes heller sidelengs enn å få konsekvenser for dårlig arbeid eller ineffektivitet.
• I privat sektor blir bedrifter og ansatte konkurranseutsatt, kontrollert og må levere for å overleve.

Dette paradokset burde bekymre oss. For det er ikke byråkraten som mister jobben først. Det er hjelpepleieren. Assistenter på skoler. Miljøarbeidere i psykisk helse. De som bærer den virkelige belastningen.

Hvorfor skjer dette?

Dette handler ikke bare om økonomi. Det handler om språk, kultur og makt. Det handler om at:

• Språk brukes for å unngå ansvar.
• Kommunikasjon blir sympatisk i formen, men kynisk i funksjon.
• Det offentlige beskytter seg selv først – ofte de som står lengst fra de som faktisk gjør jobben.

Dette skaper en systemisk urettferdighet, og samtidig en farlig illusjon: At vi tar vare på velferden, mens vi i virkeligheten undergraver den gjennom utrygghet og dobbelkommunikasjon.

 

Skjulte kutt, synlige sår: Når barn mister omsorgspersoner over natten – og ingen sier noe

«Vi har hatt avslutning for Fornavn i dag, og ønsker ny ansatt med navn Fornavn Etternavn velkommen på mandag.»
– Melding fra en barnehage i Norge, april 2025

Dette høres kanskje ut som en praktisk beskjed, en logistisk nødvendighet. Men for barna – og for oss som forstår hva trygg tilknytning er – rommer dette budskapet en dyp systemfeil:

Barna mister omsorgspersoner fra én dag til neste – uten forberedelse, uten forklaring, og uten rom for bearbeidelse.

Dette skjer samtidig som kommunen sier:

“Vi har for mange ansatte.”

Og samtidig som virkeligheten på gulvet sier:

“Vi har allerede for få.”

---

Den brutale vridningen av virkeligheten

Askøy kommune, som mange andre, varsler kutt på 65 millioner kroner, og sier:

“Den største utfordringen er at vi er for mange ansatte.”

Dette er falsk språkbruk. En snedig narrativramme som gjør menneskene til problemet – og dermed gjør det lettere å kutte i de relasjonene som holder samfunnet sammen.

Men de faktiske konsekvensene av disse kuttene er ikke teoretiske. De er menneskelige:

• Barn med separasjonsangst gråter fordi “Jennifer ikke er der mer”.

• Ansatte i hjemmetjenesten løper for å rekke over, mens pasienter blir liggende alene.

• Lærere møter elever med komplekse behov uten støtteapparat.

• Foreldre vet ikke lenger hvem som egentlig er der for barna deres – eller hvordan hverdagen ser ut.

---

Hva gjør dette med barn – og med oss alle?

Barn trenger stabile relasjoner for å utvikle trygg tilknytning. Når en omsorgsperson plutselig forsvinner, uten forklaring og uten avskjed, lærer barnet:

• At mennesker kan forsvinne plutselig.

• At de ikke kan stole på kontinuitet.

• At det ikke nytter å knytte seg for nært.

Dette bryter emosjonell grunntrygghet – og er stikk i strid med det som er best for barnas utvikling.

«Tilknytning og trygghet bygges over tid – og brytes på minutter.»

Og når slike brudd skjer jevnlig, formes det en ny normal:
En fragmentert, uforutsigbar barndom – styrt av økonomiske beslutninger kamuflert som nødvendighet.

---

Underkommunikasjon, taushet og sensur

Det virkelig sjokkerende er hvor lite dette snakkes om. Foreldre vet ofte ikke hva som foregår bak kulissene. Når barnehageansatte skriver meldinger som:

“Vi visste lenge at dette kunne skje, men måtte vente på prosessen.”

…så avslører det en kultur av hemmelighold, intern frykt og systemstyrt passivitet.

Dette er ikke den åpne velferden vi tror vi har.
Dette er et system som beskytter seg selv først, og kutter i menneskelighet sist.

---

Samfunnsøkonomisk kollaps i slow motion

De korte kuttene – på papir – skaper langsiktige samfunnsøkonomiske tap:

• Barn uten trygg tilknytning trenger senere mer hjelp.

• Ungdom med dårlig skolegang faller utenfor.

• Eldre uten omsorg utvikler depresjon og sykdom.

• Ansatte som brenner ut må erstattes – til høyere kostnad.

Dette er krise på krise. Individuelt og kollektivt.
Og det skjer under et dekke av “effektivisering”, “omstilling” og “ressursbruk”.

---

Alternativene finnes – men må velges aktivt

Foreldre og lokalsamfunn kan velge en annen vei. Mange spør nå:

Hva om vi gikk sammen i grupper på 3–5 familier, jobbet deltid og delte ansvar for barnas hverdag?

Hva om barna fikk:

• Tid med voksne som kjenner dem.

• Omsorg i rolige omgivelser.

• Livsundervisning og hverdagserfaring, ikke bare “institusjonalisert barndom”?

Dette er ikke tilbaketog – det er sivil motstand og nybygging.  For vi menneskene er enige om det viktigste av alt.  Vi vil ha fred, frihet og glede.

---

Hva kan du gjøre?

• Spør barnehagen din: Hvem er egentlig ansatt her neste uke?

• Still kommunen til ansvar: Hva mener dere med at “vi er for mange”?

• Snakk med andre foreldre: Kan vi samarbeide annerledes?

• Støtt ansatte som tør si ifra.

• Del dette innlegget. Bryt stillheten.  Snakk sammen.  Økt bevissthet kan skape de beste løsningene.

---

Avslutning: Når systemet svikter, må fellesskapet våkne

Vi lever i en tid der språket brukes for å sløve oss ned.
Der sannheten pakkes inn i vikarierende begreper.
Der barn mister omsorgspersoner over natten – og det kalles «naturlig prosess».
Der kriser bagatelliseres – og de som roper varsko blir sett på som urolige elementer.

Men virkeligheten trenger ikke flere skjulere. Den trenger vitner. Den trenger foreldre som ser, og ansatte som snakker sant.

For barna. For velferden. For fremtiden.

Når språk forleder – innsikter fra psykologi og terapi

Fra gestaltterapi:

“Confusion is a good state – it means you’re about to learn something.”

Men i maktstrukturer brukes forvirring som et våpen for kontroll.

 

Fra NLP:

Ledere og systemer bruker ofte språklige presupposisjoner:

• “Alle skal bli ivaretatt” – men ingen definerer hvordan.
• “Vi har forståelse for bekymringen” – men ingen reell endring skjer.

Fra hypnose:

Språklige mønstre som kombinerer beroligelse og advarsel skaper trance-lignende aksept:

• “Vi har forståelse for frustrasjonen – men dette er dessverre nødvendig.”

Mottakeren blir forvirret, passivisert og lojal.

 

Hva kan du gjøre?

 

1. Se klart og snakk sant

Gjenkjenn språk som dekker over realiteter. Si det som det er. Bruk eksempler. Støtt kollegaer i å snakke sant.

2. Støtt de som står i front

Hev stemmen for de som jobber med syke, eldre, barn og mennesker i sårbare livssituasjoner. De må ikke være de første som mister trygghet.

3. Still spørsmål

• Hva betyr “vi håper å unngå oppsigelser” konkret?
• Hvorfor er det de midlertidige som rammes – ikke de som sitter høyere i systemet?
• Hvem er trygge – og hvem er usynlige?

4. Bygg fellesskap

Det er i fellesskapet – i bevisste samtaler, åpne rom og solidaritet – at maktens språk mister sin kraft. Når vi snakker sammen, kan vi endre virkeligheten.

Og hva kan vi som samfunn gjøre?

• Rett blikket mot forskjellene. Hvorfor får noen beholde jobben uansett – mens andre faller først?
• Styrk det private initiativet. Mange private aktører driver med varme, kvalitet og ansvar – og får i tillegg stadig nye kontrollkrav og pålegg. Likevel står de på.
• Snakk om hva som virkelig virker. Ikke mål suksess i budsjettrapporter, men i livskvalitet, varme hender og tilstedeværelse.

Hva er dette her og nå?

Det vi ser nå, er ikke bare en økonomisk krise. Det er en kommunikasjonskrise, en tillitskrise og en rettferdskrise. Og det begynner med hvordan vi snakker – og hvem vi lar beholde stemmene sine.

Når de som har størst ansvar får mest vern, og de som bærer byrden får minst trygghet – da er det ikke økonomisk effektivisering. Det er moralsk svikt.

Mentora.no inviterer til samtale, innsikt og handling. For det finnes alltid en vei – når vi våger å se klart, føle dypt og handle sant.

 

Skjulte agendaer, paradoksal kommunikasjon og frihetens psykologi

Innledning

I mange arbeidsmiljøer – særlig innen offentlig sektor – opplever mennesker en understrøm av forvirring, lojalitetspress og selvsensur. Ordene som blir sagt, samsvarer ikke alltid med intensjonene bak. Det som fremstår som “inkluderende” eller “tillitsbasert” kommunikasjon, rommer ofte subtile paradokser eller skjulte agendaer. Resultatet er en psykisk tåke som tapper ansatte for kraft, tydelighet og integritet.

Denne leksjonen handler om å gjenkjenne, forstå og håndtere skjult og paradoksal kommunikasjon, og hvordan du kan bevare friheten, klarheten og livskraften i deg selv gjennom bevissthet, språk og tilstedeværelse.

1. Fenomenologisk observasjon: Å se det som faktisk skjer

Gestaltterapien lærer oss å begynne med det som er. Uten å tolke, vurdere eller forklare – men observere:

“What is, is. What ain’t, ain’t.” – Fritz Perls

Eksempel: En leder sier i et møte:

“Her har vi full ytringsfrihet – så lenge vi ikke skaper uro.”

Dette høres åpent ut, men rommer et paradoks: Ytringsfrihet gis, men bare hvis du ikke bruker den på en måte som forstyrrer “roen”.

Ved å observere dette med et klart blikk, uten frykt eller skyld, begynner du å forstå maktens språkspill.

2. Dobbelbinding og paradoksal kommunikasjon

Gregory Bateson introduserte begrepet dobbelbinding: Når noen formidler to motstridende budskap samtidig – spesielt i et asymmetrisk forhold (f.eks. leder–ansatt eller forelder–barn) – og du ikke kan kommentere selve motsigelsen uten sanksjoner.

Eksempler fra offentlig sektor:

• “Du har selvstendig ansvar, men må ikke gjøre noe uten godkjenning.”
• “Vi ønsker ærlige tilbakemeldinger – men du må være lojal.”

Dette skaper en indre kognitiv dissonans som kan føre til passivitet, utbrenthet og stress.

3. NLP og språkmønstre: Ord som skaper virkelighet

I NLP lærer vi at språk former oppfatning. Når folk sier:

• “Vi må følge systemet, men du står fritt til å være kreativ.”
• “Alle stemmer skal bli hørt, men vi har allerede besluttet.”

…så brukes språklige mønstre som skaper illusjon av frihet, samtidig som den reelle handlingsfriheten er innskrenket.

Et NLP-verktøy er å identifisere slike presupposisjoner og skjulte forutsetninger. For eksempel:

• Når noen sier “Vi forventer lojalitet”, spør: Hva mener dere med lojalitet? Til hvem? På hvilke vilkår?

4. Hypnose og tillit: Når språket går under radaren

Hypnotiske teknikker bruker ofte forvirring og ambiguitet bevisst for å åpne sinnet for nye ideer. I maktsystemer skjer dette ofte ubevisst – og misbrukes.

Hvis et system sier:

“Du er fri – du har ansvar for egne valg – men dersom du velger feil, får det konsekvenser.”

…så skapes et narrativ som binder individet med usynlige lenker.

Du opplever frihet, men handler i frykt.

5. Hva kan du gjøre?

1. Observer uten å vurdere. Legg merke til ordvalg, tone, stemning. Hva sies? Hva blir ikke sagt?
2. Speil paradokset. Still undrende spørsmål: “Hvordan forstår du forskjellen på å være lojal og å være ærlig?”
3. Bruk klare begreper. Ekte frihet trenger tydelige språkvalg. Ikke si “alle skal med” hvis beslutningene tas i lukket rom.
4. Beskytt din integritet. Du har rett til å stille spørsmål, reflektere høyt, og ikke adlyde indre uro.
5. Finn fellesskap. Del observasjoner med andre bevisste kolleger. Bevissthet smitter.

Oppsummering

Paradoksal kommunikasjon og skjulte agendaer tapper mennesker for energi og fører til stagnasjon og frykt. Ved å bruke innsikter fra gestaltterapi, NLP og hypnose kan du trene deg på å se klart, spørre ærlig og handle i tråd med det ekte i deg.

“Frihet er ikke å velge mellom to alternativer. Det er å forstå hvor valgene dine kommer fra.”