Et fritt og uavhengig menneske er her og nå. Et nevrotisk samfunn kjenner ikke sitt folk og alle sprer seg utover i kaos.
Dersom det er noe et menneske ikke kommer over, noe som ikke kan aksepteres og godtas til tross for at det har skjedd, så vil de begynne å miste kapasitet og balanse. Med noe uferdig vil det viktigste komme først, og annet kommer i bakgrunnen.
Helhetsperspektivet og det å se alt i et perspektiv blir vanskelig. Hva skjer når et menneske ikke klarer å fullføre det som er viktigst? Når det hele tiden lar seg distrahere, ikke kjenner sine egentlige behov, og reagerer med flukt, avhengighet eller overtilpasning?
Fritz Perls, grunnleggeren av gestaltterapi, kalte dette for den nevrotiske tilstanden – der vi mister kontakt med det vesentlige i oss selv, og dermed også evnen til å handle helhetlig og helbredende. Det er slik at ved å legge ting ferdig bak seg, kan vi vokse og utvikle oss enormt fremover. Dette vet gjerne ikke de fleste, da det har vært en tendens til å ta vare på traumer og kriser som om de var viktige å spare på, snakke om og ha som mareritt resten av livet. Det har i det hele tatt vært mye fokus på det syke som kun bryter ned, uten å gjøre ferdig, og slikt skaper mer nevrotisme.
Det er når en står i et helvete og innser det, at en kan bevege seg ut av det. Det er etter erfaringer med å være i et helvete, at en besluttsomt kan velge å gå mot paradis, harmoni og godt. Etter å ha møtt drittsekker, narsissister og psykopater, kan du bli en levende radar på å avsløre andre som er dette, for så å aldri ha noe å gjøre med laverestående individer. Det er en vellykket prosess når du går mot de gode menneskene og kan knytte gode relasjoner og være full av kjærlighet og tillit. Mennesker som har gått gjennom vonde ting, og lært, for så å kunne jobbe konstruktivt og skapende for å bygge opp andre senere i livet er sunne, sterke og store ressurser i befolkningen.
I disse tider er folk kanskje noe unnskyldt for å være nevrotiske siden vi er utsatt for et stort press og stress, samtidig som media og påvirkning har endret karakter. Det er på tide å se klart hva som skjer, slik at vi kan samle oss i en samlet flokk.
Vi kan jobbe med livet og få full styrke tilbake
Ved at vi mennesker tar tak i oss selv, får kontakt og tilkobling, er vi på vei til noe stort kollektivt. Videre er det viktig å jobbe med oss selv for å gi slipp på dritten og ta med seg kraften som ligger i det vonde videre. En ting er å slippe vondt og ta et oppgjør med livets ubehageligheter, for å revidere biografien og ta et vendepunkt og bygge opp innsikt, modning, frihet, kraft og styrke nettopp på grunn av dette ubehagelige.
Annet som er uferdig og ubehandlet kan være hva du har gjort mot andre. Kanskje har du mobbet og behandlet andre dårlig da du var barn, ungdom eller som voksen. Kanskje har du vært grusom i jobbsituasjoner, på fylla eller du har vært et troll på nettet. Ved å kompensere, unnskylde og gjøre godt, samt tilgi deg selv, kan du også med slikt skape vekst og utvikling. Om personen du plaget er død, kan du kompensere ved å gi noe til en som trenger det, eller gjøre noe symbolsk som du kjenner virker slik at du faktisk får fred og økt styrke.
Om du ikke gjør det vonde ferdig er du selv ferdig
Alt for mange går videre i livet uten å ta et oppgjør med det som ikke er greit, enten noen har gjort vondt mot en, eller omvendt.
Dessverre er det kilden til dårlig funksjon og mange dårlige valg, samt unødvendige følgeskader. Det handler om unfinished business. Om ting vi ikke har fått gjort ferdig. Det du med bitterhet feide under teppet, mens klumpen i brystet, magen eller halsen ble en blokkering som stoppet deg fra det du aller mest ville si og vise, samt begrenset deg fra å drømme stort nok, eller gå til handling.
At du ikke kunne akseptere og godta de vonde tingene, slik at du kunne komme deg videre. Kanskje du lyttet til forstå-seg-påere, eller enda verre, sertifiserte fagfolk, som dømte deg til å måtte leve med dette for alltid for det var så veldig vanskelig. Kanskje er det smerter som aldri er møtt og utfordret. Kanskje er det noe i blindsonen som du er redd for med en del av deg som er bitteliten og mer et minne, enn en virkelig del. Behov vi ikke har lyttet til. Mønstre vi ikke har gjennomskuet. Kanskje du ikke har blitt kjent med deg selv i det hele tatt? Eller kanskje du tror på det andre sier om deg, enda det er du og bare du som er eksperten på deg selv og som kjenner deg best. Det er likevel en viktig oppgave å bli bedre kjent med hva det vil si å være deg, og hva og hvem du er? For du er armen din, halsen din, beina dine, men mye mer enn alle delene til sammen. Du er bevissthet, og du er prosess. Og du er den du er sammen med den eller de du er sammen med, i den konteksten med alt det innebærer. Alt sammen er ett eneste bevissthetsfelt, og du er et unikt og uerstattelig menneske som beveger deg individuelt, og som er kollektivt tilknyttet et univers av kjærlighet, glede, takknemlighet og livskraft. Da er det naturlig at du som et intellektuelt og bevisst menneske jobber aktivt og grundig med både å rense ut og gi slipp, samt bygge opp, styrke og utvikle.
Det er ingen som forteller oss at det er svært viktig å bearbeide vanskelige ting, og sørge for å gi slipp på det som er tungt og pinefullt. Dersom vi ikke blir ferdig med noe som har vært belastende og stressende, vil det å bære det med seg i livet vi er og lever, føre til destruktivitet.
Derfor er det nå viktig at du gjør det du må med det som du fortsatt ikke er ferdig med, slik at det kan bli en styrke og en ressurs. For slikt som du har vært gjennom, bestått og overlevd på en slik måte, at du fortsatt kan leve kjærlighet, glede, takknemlighet og livskraft er så til de grader utviklende og styrkende når du har transformert det, sluppet det og tatt ut læringen av det.
Så merk deg at i det at noe eller noen har gjort deg ille, får du tilsvarende mulighet til å kunne forstå og leve ut kjærlighet, ved å utføre denne transformasjonen. Motsatt kan dette bli hat, forakt og bitterhet som er helseskadelig i hvert menneske, men også for de mennesker som lever tett innpå disse.
Utrygg gruppe er splittet og dysfunksjonell
Vi mennesker er individuelle og vi er kollektive, mer sammenkoblet enn vi blir fortalt. Jeg liker å se på samfunnet som helhet, og ta alt fra temperatur til værmelding og tilstand. Temperaturen er kanskje noe høy for tiden, da det er mye stress og aggresjon blant enkelte.
Jakten på syndebukker, samt fordømmelsen av ledelsen er helt klassisk i en utrygg gruppe. Så vi er utvilsomt utrygge, og hva trenger vi da? Støtte, trygghet og klarhet. Dersom vi likevel får enda mer dårlige nyheter, stress og forvirring, kan gruppen enten eskalere om de fortsetter som før, eller tenk om vi som gruppe kan stå sammen, overlappe og sjekke ut og inn med hverandre, for bedre samhold, klarhet og retning. For sammen kan vi finne klarhet, øke oppmerksomhet, tåle det som er virkeligheten og vi kan bli modige, trygge og kompetente sammen. Om vi skulle melde været blant folk så er det vel en del uvær, og med det så mener jeg at mange har gått fem på, rett i musefella og direkte lurt til å dømme medmennesker som står opp for rettferdighet og det beste for oss alle.
Et nevrotisk samfunn
Hvordan står det til med pasienten? Hva om det er samfunnet selv som nå lever i en nevrotisk tilstand? Hvordan er vi menneskene som en gruppe for tiden? Hva har vi vært gjennom, og hvor står vi fast? Det kan absolutt være nyttig å diagnostisere samfunnet som helhet i ulike kontekster, for å tenke sammenheng og helhet. Et menneske kan miste alle rettigheter ved å få en bestemt diagnose, der en kan se det fra kun en kritisk, analyserende og begrensende side. Et menneske kan få sin livstid knust ved å bli dømt og satt i bås.
Et samfunn blir til tider dømt om det er noe veldig unnvikende og spesielt med det. Hva er det som er påfallende, åpenbart og under endring i samfunnet nå for tiden?
Hva om systemene våre – skole, helse, politikk, media – er blitt som et menneske i konstant indre konflikt, som aldri får gjort det som egentlig trengs, fordi det hele tiden forstyrrer seg selv?
For se rundt deg. Det er mange paradokser, og det er mye som virker opp ned og så rart at mange ikke tror at det skjer.
Enormt ubrukt potensial og enorme ressurser
Vi har enorme ressurser. Kunnskap. Teknologi. Muligheter. Mennesker med kompetanse og hjerte. Vi har mer enn nok til å skape helhetlig helse, meningsfull utdanning, og systemer som styrker menneskers iboende potensial. Dersom vi fikk kontakt og tilkobling ved å bli de bevisste skapningene vi faktisk er, kan alt godt skje.
Og omvendt alt det verste skjer om vi fortsetter å feie under teppet og tro på tull.
For slik det er nå så fortsetter vi å:
– Behandle symptomer fremfor årsaker
– Belønne tilpasning fremfor kreativitet
– Fokusere på tall og rapporter fremfor menneskemøter og virkelige resultater
– Skape utdanningsløp som stresser og fremmedgjør, fremfor å dyrke nysgjerrighet og selvforståelse
– Ha helsevesen som gir medisiner for å dempe kroppen, i stedet for å lytte til hva den egentlig sier
Det er som om samfunnet – i likhet med et nevrotisk menneske – har mistet kontakten med sitt eget behov. Det viktigste behovet vi har som samfunn er å skape grobunn for menneskelig vekst og utvikling. Det må være mulig å leve harmonisk og godt sammen i familie og det må være mulig å ha gode skoler som kan lære elevene det viktigste på en inspirerende måte, og sykehus som har leger som kan gjøre folk friske og faktisk hjelpe dem ut av hjelpeløshet og inn i selvstendige og gode liv. Likevel klarer vi ikke å prioritere det eksistensielle, det viktigste og mest meningsfulle.
Kanskje er det fordi noen andre har vært veldig interessert i å sette i verk sin plan på vår bekostning, for det har allerede vært mange kriseoperasjoner mot oss. Alle disse krisene kan føre til at folk er villige til å godta såkalte løsninger som ikke er gode og ikke blant det som menneskeheten hadde vært enige om i kontakt, som er at vi alle vil ha fred, frihet, glede og sunn livskraft.
Vi er i konstant bevegelse, men uten retning. Vi snakker om fremgang, men glemmer å spørre: fremgang for hvem? For hva?
Samfunnet vårt er i stadig aktivering – men fullfører ingenting. Det er full beredskap uten beredskapslager, bomberom eller
Vi hopper fra reform til reform, fra krise til krise, uten å lande, uten å integrere, uten å lære dypt. Vi skaper nye strukturer uten å rydde i de gamle. Vi utdanner, men glemmer å danne. Vi helbreder, men glemmer å spørre hva helhet egentlig betyr.
Samfunnet, som et nevrotisk menneske, har utviklet usunne vaner:
– Det fyller tomrom med underholdning og distraksjon
– Det dulmer smerten med forbruk og kontroll
– Det frykter stillheten, fordi stillheten kan avsløre sannheten
– Det unngår ansvar ved å spre skyld og byråkrati
Veien ut av det nevrotiske og inn på veien til det som er meningen
Når vi vet hvor vi er, kan vi komme oss ut av det nevrotiske og vi kan sette en bedre kurs.
Akkurat som med enkeltmennesket, finnes det håp. Mye håp.
Veien ut av kollektiv nevrose handler om bevisstgjøring.
Vi må tørre å se – ikke bare på “systemfeil” – men på det grunnleggende spørsmålet: Hva er et godt samfunn?
Vi må tørre å kjenne etter – ikke bare hva som er økonomisk lønnsomt, men hva som er menneskelig bærekraftig.
Vi må gjenkjenne de behovene vi har som mennesker: Å bli sett. Å få bidra. Å være i mening. Å vokse. Å helbrede. Å lære – ikke bare å prestere.
Så hva kan vi gjøre? Her er noen konkrete råd:
- Lytt til menneskene i samfunnet som har satt seg inn i hele det store bildet, ikke bare de som er programmert eller har en agenda, eller viser deler av statistikken. Snakk med frihetsforkjemperne, menneskerettsforkjemperne og de som ser andre perspektiver og muligheter enn de som har fordelen av å kunne snakke gjennom hovedmedia.
Skap arenaer for ekte tilbakemelding. Ikke bare kritiske påstander, men åpne samtaler om hva som faktisk fungerer – og hva som ikke gjør det. - Still spørsmålet: fullfører vi det vi starter? Har vi et genuint godt mål for alle? Hvordan virker dette egentlig nå og hva blir konsekvensene?
Møter vi virkelig barnas behov i skolen? Gir vi pasientene reell hjelp til helbredelse – eller bare lindring? Går vi i dybden, eller bare videre? - Slipp inn de stemmene som vanligvis ikke blir hørt. Lytt til de uavhengige og ikke begrensede hjelperne, til de modige og inspirerte.
De som er «på gulvet», de som har vært igjennom systemene som brukere – og de som har tenkt nytt, uten å være godkjent av det gamle. - Lag rom for stillhet og refleksjon – også på systemnivå
Innovasjon kommer ikke bare fra mer fart, men fra dypere kontakt med det som er sant. Stillhet er ikke farlig – det er der sannheten ofte bor. - Gjenreis tilliten til det menneskelige, for medmenneskelighet er det viktigste vi har.
Tro på at mennesker som får støtte, trygghet og mulighet til å vokse – faktisk vil ta ansvar, bidra og skape. Frykt og kontroll er ikke bærekraftig. Faktisk er det å være styrt av frykt, eller det å dyrke frykt og marinere seg i slike destruktive krefter, reelt skumlere enn det som fryktes.
Vi kan ikke lenger forvente at systemene skal helbrede oss, hvis systemene selv er syke. Dessuten er det viktig at hver og en av oss kommer i kontakt og tilkobling, skreller av gammel gift og betennelse, og blir hele og levende. bevisste og ansvarlige.
Men vi kan begynne å helbrede systemene – ved å gjenkjenne dem som det de er: ikke maskiner, men organismer formet av mennesker.
Og da trenger vi ikke mer kontroll.
Vi trenger mer bevissthet.
Mer hjerte.
Mer tilstedeværelse.
For det er slik unfinished business blir gjort ferdig – ikke gjennom press og panikk, men gjennom kontakt, erkjennelse og vilje til forandring.
Vi har muligheten.
Og den starter her.
Med deg. Med meg. Med at vi tør å se, tør å føle, tør å gjøre ferdig det som roper på å bli helt.
